New Norwegians, Uncategorized

Reportasje i Bergens Tidende

Journalist i Bergens Tidende, Bjørn Asle Nord, hadde lese bloggen min, og meinte historia til Embynesh fortente større plass og fleire lesarar. Heile familien stilte velvillig opp. Litt uvant å vere intervjuobjekt, men kva gjer ein ikkje for å syne at det ikkje alltid skal så mykje innsats til for å endre liva til folk – på ein positiv måte.

Sorry, to my English speaking friends; lots of Norwegian lately; I´ll try being more international in the future..

To make this short: Journalist Bjørn Asle Nord in the regional paper, Bergens Tidende, read my blog and meant this story deserved a bigger audience; here´s the results. Embynesh from Eritrea got reunited with her family, husband and four sons, after three years apart. Some had manage to flee to Uganda, the oldest son was found in a refugeecamp in Ethiopia. Just small, small, details kept them away from each other. Details I as a Norwegian easily manage to sort out. Happy day when they all got together in my hometown, Sogndal. This article was made exactly a year after they got the answer many refugees are longing for: “yes” from UNE.

Uncategorized

Ros til UDI-direktøren, ris til byråkratiet

”God service, høy kvalitet og rask saksbehandling.” Det lovar UDI sjølv i ei brosjyre dei har laga. Byråkratiet stryk med glans, medan direktøren får toppkarakter.

Dette er eit nytt døme på at UDI har ein del å hente på å bli meir effektive, men det lovar ekstremt godt for det ansiktslause byråkratiet at dei har ei handlekraftig kvinne som Ida Børresen som direktør.

Her er historia:

Denne saka har ingenting med den eg tidlegare har omtala på denne bloggen. Denne gjeld nye menneske, som eg tilfeldigvis kom i kontakt med i Sogndal. Eg er redd for at det ikkje er ei unik sak.

I september 2009 søkte ein ung eritrear gjenforening med kona si i Sogndal, men fekk avslag fordi ho tente for lite. Slik er regelverket, og det er berre å godta.

3. desember 2010 fekk eg – og den norske ambassaden i Roma (ettersom ektemannen hadde lukkast i å kome seg til Italia) – brev om at søknad om familieinnvandring vart avslått, fordi kravet til framtidig sikker inntekt ikkje var oppfylt. Det var ikkje nok å syne til at ho nådde summen gjennom ulike vikariat.

6. januar 2011 fekk ho auka stillinga til 100 % fast, og inntekta tilfredsstilte kravet. Dermed ei kurant sak som burde gå fort gjennom systemet. Trudde eg.

Dei påfølgjande månadane vart ein studie i kva som skjer når systemet er lagt opp på ein ufatteleg ineffektiv måte. Eg, som sjølvstendig næringsdrivande, er avhengig av å handle, ta ansvar og levere varene i tide, og  kjenner det kriblar i fingrane etter å riste tak i noko; i dette tilfellet det ansiktslause, makteslause og handlingslamma byråkratiet.

Korrespondanse til å få makk av

Forelska par som vil starte eit liv saman på ein trygg plass, er utålmodige. Eg tok på meg å ringe og maile for å høyre om korleis saka låg an. Stort sett hyggelege folk i UDI-skranken, men umogeleg å nå direkte fram til den eine sakshandsamaren som har saka. ”Ho har sikkert tusenvis av saker ho må ta stilling til”, vart det sagt den eine gongen eg masa.

Har du ork kan du lese deg gjennom utdrag av korrespondansen, som eg håper, men tviler på, er unik.

1.mail til Opplysningstenesta i UDI (OTS) frå meg – 24. februar:

”Korleis ligg saka til Dawit an?”

1.svar frå UDI-Edle – 1. mars:

”UDI kan bare gi informasjon om saken til søkeren selv eller hans ektefelle. Hvis du ønsker å få informasjon om saken, må du først spørre søkeren om han vil skrive en fullmakt til deg. Denne fullmakten må du sende til UDI.”

2.mail til OTS frå meg – 1.mars:

Hei Edle
Takk for at UDI held garantien om svar innan tre virkedagar.
Me fylte ut skjema for fullmakt i november 2010. Eg har til og med fått brev frå UDI, adressert til meg – og kopi til ambassaden i Roma – i høve denne saka, datert 3.12 2010. Eg kan difor ikkje heilt forstå behovet for å fylle ut endå eit identisk skjema, og at saka skal ta lengre tid enn nødvendig. Eg veit de har store bunkar med saker, og tenkte de var glad for å kunne ferdighandsame saker når krava er oppfylte.
I samtale med Kjersti og Eirin i UDI november 2010, fekk eg inntrykk av at dette var ei heller ordinær sak som skulle få ei avgjersle i løpet av desember 2010, så sant Hadas, kona til Dawit, kunne syne til 100 % stilling. Det har ho no oppfylt.

Eg håper difor at Dawit får ei stadfesting på at saka hans er avklara raskast mogeleg, sjølvsagt med positivt svar:-)
mvh
Oddrun Midtbø
Ven til Hadas og fullmektig for Dawit

2.svar frå UDI-Hanna – 6.mars

”Vi viser til e-posten du sendte oss 1. mars 2011.
Det er diverre ikkje registrert i saka at du har fullmakt. Eg vidaresender difor forespurnaden din til ansvarleg eining som har tilgong til saksdokumenta.”

UDI skal ha ros for at dei svarar meg på nynorsk:-)

3.mail til OTS frå meg – 7.mars:

”Merkeleg at de ikkje finn at eg har fullmakt i saka, ettersom eg alt har fått dokument i høve Dawit – frå UDI. Eg veit de nemnde at kanskje passfoto av han i faxsending var for mørkt, men eg trudde det vart godkjent då eg fekk brev frå dykk.
Håper og reknar med at dette ikkje forsinkar behandling av saka hans.”

……………. Denne mailen får eg ikkje svar på………………………

Eg ringer. Etter å ha venta leeenge i telefonkø, får eg snakke med Alexander, som fortel at sakshandsamar Bjørg har mange saker på bordet – og at i hans oversikt er eg godkjent som fullmektig.

4.mail til OTS frå meg – 9.mars

”Har nettopp hatt ein lang og hyggeleg samtale med Alexander i UDI service, som fortel at frå hans stad har eg fått godkjenning som fullmektig. Det er dermed ingen grunn til å kaste vekk dyrebar tid for alle dei som ventar på svar, at eg skal fylle ut nytt skjema og at det skal gå gjennom ei ny mølle for godkjenning.
Han kan naturleg nok ikkje love meg noko dato for avgjersle.
Bjørg har kanskje tusenvis av saker, men eg håper verkeleg at ordinære saker som denne, der alle fakta/krav som er etterlyst og som er oppfylt, blir handsama raskt. Det er ei stor påkjenning for dei involverte å vente på svar, og det er ingen grunn til at bunken skal vere like stor når nokre saker er enkle å få ut av systemet.
Håper de kan formidle denne mailen vidare til Bjørg:
“Leit fram DUF-xxxxxxxxxxx, alle krav er hermed oppfylt. Dette er ei ordinær sak som raskt kan sjekkast ut av bunken med dei tusenvis av andre sakene du må ta stilling til.”

Ha ein fin dag.”

4.svar frå UDI-Eva – 11. mars

”Vi viser til e-posten du sendte oss 7.mars 2011.
Jeg ser at du var i kontakt med oss på telefon 9.mars og vi fikk oppklart dette med fullmakten. Det er bare å beklage at dette ikke er registrert.
Saken ligger nå til behandling hos en saksbehandler.
Har du flere spørsmål kan du gjerne kontakte oss igjen.”

5.svar frå UDI-Vegard – 14.mars

”Vi viser til e-posten du sendte oss 9. mars 2011, om sak med referansenummer: xxxxxxxxx.
Vi beklager at det har vært litt frem og tilbake med hensyn til hvorvidt du har fullmakt eller ikke. Jeg ser dog at du fikk en kopi av vedtaket som ble fattet 3. desember 2010 og regner da med at du har fullmakt til å følge saken.
Jeg sender også etter ditt ønske en kopi av e-posten din til Bjørg.”

5.mail til OTS frå meg – 14.mars
”Takk, då håper eg at det blir fortgang i saka, slik at dette ekteparet kan få det etterlengta svaret, og starte kvardagen i Sogndal.”

………………..Så vart det heilt stille………

Til eg ikkje orka vente lenger.

Eg kopierer heile denne meiningslause fram-og-attende korrespondansen som har involvert minst 5 UDI-tilsette, som burde ha viktigare saker å ta seg til. Eg skriv eit følgjebrev som eg avsluttar slik:

”Det einaste eg vil ha svar på er om sakshandsamar i UDI treng meir informasjon. Er det fleire krav dette ekteparet må oppfylle før dei kan få endeleg signal om at dei kan starte eit liv saman i Sogndal?”

Mailen er adressert til ansiktslause ”ots@udi.no”, og det eg reknar med er direktemail til direktøren. Eg trykker på ”send”-knappen. Det er 31. mars kl. 10.08. Dagen går, og for ein gong skuld sjekkar eg ikkje mail om kvelden. Reknar ikkje med at UDI reagerer så raskt.

Toppkarakter til UDI-direktøren

Morgonen etter, 1.april, ser eg mail frå UDI. Sendt 31. mars kl. 17.49.

”Kjære Oddrun Midtbø,

Det fremkommer av henvendelsen din at du har fått lite informasjon fra oss og at du opplever UDI som lite effektivt. Dette til tross for du har fullmakt i saken. Du påpeker også at du etter flere henvendelser til oss ikke har fått bekreftet at du er registrert som fullmektig i saken. Vi beklager dette, samt at du ikke har fått et tilstrekkelig svar på dine spørsmål innen den tiden det er blitt lovet. UDI har en stor sakspågang og vi etterstreber både effektivitet og god brukerservice, men må konstatere at det noen ganger glipper.

Jeg kan informere deg om saken ble ferdigbehandlet her tidligere i uken. De nye opplysningene i klagen ble vurdert og vilkårene for oppholdstillatelse for Dawit anses nå som oppfylt. Saksbehandler har informert meg om at vedtaket er omgjort og at søknaden om oppholdstillatelse er innvilget.

Melding om vedtak vil bli sendt til ambassaden i Roma i løpet av kort tid. Det sendes kopi til deg som er fullmektig. Saksdokumentene vil bli sendt til Sogn og Fjordane Politidistrikt hvor han blir bedt om å møte for å få vedtaket effektuert.

Med vennlig hilsen

Ida Børresen

…………………

Slik svarer ein direktør som handlar og tek ansvar! Det kallar eg ”God service, høy kvalitet og rask saksbehandling!” Og eg kryssar fingrane for at ho kan spreie det vidare nedover i systemet.

………

Her er reaksjonen frå UDI-byråkratiet:

3. april kl. 13.37 tikkar denne mailen inn frå byråkratiet.

”Hei Oddrun

Eg viser til e-posten du sendte oss 31. mars 2011.

Eg kan med glede informere om at saka vert innvilga den 31. mars 2011.

Eg har også lese det du skriv om effektivitet i UDI, og direktør Ida Børresen har også fått e-posten din.

Eg er lei for at du ikkje er fornøgd med UDI, men vil ikkje kommentere innhaldet ytterlegare i dag.

Beste helsing

Mari”

……………………………..

På nytt opplever eg kor tilfeldig det er om folk får kome saman.

Arbeid og ansvar blir pulverisert i eit stort ansiktslaust system. Kanskje hadde det ordna seg til slutt, men det hadde nok teke lenger tid, med meir slitne folk – både i Sogndal, Italia og i UDI-byråkratiet.

Eg er ikkje ute etter å ”ta” UDI-tilsette, men heller gjere slike som meg overflødige.

Det er ikkje min jobb å gjere UDI sin jobb.

Folk på flukt skal ikkje vere avhengig av at folk utanfor systemet ordnar opp. Eg ønskjer alle i UDI lukke til med arbeidet for å nå målet de sjølv har satt dykk: ”God service, høy kvalitet og rask saksbehandling”.

Og no må eg fokusere på å få unna mitt arbeid og nå mine deadlinar.

Ha ein fin aprildag!

Eg veit om eit par i Sogndal som ser framtida lyst i møte, og som har fått att nattesøvnen.

PS: Eg har fått tilbakemeldingar frå folk om at denne framstillinga kan passe ypparleg på andre tunge byråkrati. Eg treng neppe nemne trebokstavbyråkratiet som skaper mest frustrasjon – blant både nordmenn og innvandrarar.

Eg hugsar ein prat eg hadde med ein minister i kaffipausen på eit seminar for nokre år sidan. Som styremedlem i Bedriftsforbundet spurte eg han om det var mogeleg å få til eit møte mellom han og organisasjonen, for å formidle kva som kan gjere det enklare og meir freistande å skape arbeidsplassar i landet. – Ingen problem, det hadde vore interessant å høyre kva de meiner. Berre ring til kontoret mitt du, så kan me avtale ei tid, var det opne og positive svaret frå toppen av den gong Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Som tenkt, så gjort. Men me klarte aldri å forsere muren av byråkratar og sjølvhøgtidlege stabsfolk, for å ha dette møtet med ministeren – før han var skifta ut med eit nytt menneske.

Det får meg til å kjenne sympati med toppleiarar som må ta støyten i media og i møte med brukarane, når dei tøffaste kampane kanskje er i eigne kammer.

Uncategorized

Ei positiv erfaring med UNE

Dette er historia UNE-direktør Terje Sjeggestad etterlyser, men media ikkje finn plass til.

Sidan 1985 har eg arbeidd som journalist, noko som har gitt meg ei rolle som mest mogeleg objektiv og nøytral formidlar av det som skjer i samfunnet vårt. Den rolla la eg frå meg då eg for litt over eitt år sidan trefte Embynesh frå Eritrea.

Eg har for vane å helse på folk eg møter i gangane der eg leiger kontor, – også dei som er usynlege i samfunnet vårt; reingjeringspersonalet. Etter kvart kom eg meir og meir i prat med den afrikanske kvinna med snille, men triste augo. Eg fekk vite at ho hadde fire søner og ein ektemann ho ikkje hadde sett på tre år.

Mine kvardagsproblem vart etter kvart knøttsmå i høve til denne jamnaldrande kvinna som budde i same bygd som meg, men som levde eit heilt anna liv, med heilt andre bekymringar. Me utveksla telefonnummer, og samtalane i gangane på Fosshaugane Campus vart lengre. Hyggeleg, men eg var usikker på kor mykje eg eigentleg skulle involvere meg. Ho hadde opphalds- og arbeidsløyve i orden.

Ein kveld eg kom på arbeid, klarte ho ikkje å leggje skjul på fortvilinga. Etter to avslag i UDI, hadde ho også fått avslag frå UNE på familiegjenforeining. Ektemann og tre søner hadde klart å flykte til Uganda, og hadde no flyktningstatus. Den eldste sonen, som ho frykta var død, hadde klart å flykte frå hæren og kome seg over til ein flyktningleir i Etiopia. 12. mars 2010 ville han fylle 18 år, og såpass hadde Embynesh fått med seg av norsk flyktningpolitikk, at ho visste at då var slaget tapt. Ho ville kanskje aldri få sjå eldstesonen sin att.

– Men kva med advokaten din?

– Eg har ingen, svara ho.

Det avgjorde saka. Eg sa: – Kom oppom kontoret mitt i morgon, og eg kan sjå på papira dine.

Det er det minste eg kan gjere, tenkte eg.

Dermed var ballen i gang. Det var ingen veg tilbake. Sakshandsaminga frå UDI var ikkje mykje å skryte av. Den bar preg av svært lita interesse for å gjere ein grundig jobb, og eg noterte mange spørsmål i margen.

8.februar tek eg dei første telefonane til UDI og UNE. Eg presenterer meg som venn av Embynesh, har ikkje tenkt å bruke journalisttittelen for å få særbehandling.

Det spesielle og tankevekkande er at det var berre små detaljar som hindra familiegjenforeining. Detaljar som eg som norsk, som kjenner språket, til dels forstår systemet, som ikkje er redd for å stille spørsmål og som har eit stort kontaktnett i bygda fort kunne fikse.

Det første kravet: Ho trengte skriftleg melding frå kommunen om at mannen var sikra plass på introduksjonskurs. Ein telefon til kommuneadministrasjonen, og den saka var i boks. – Stikk forbi i morgon du, Oddrun, og papiret skal ligge i resepsjonen, var svaret.

Det andre kravet: Ho må vere sikra fast jobb og inntekt høg nok til å ta vare på familien. Etter samtale med den sympatiske og inkluderande arbeidsgivaren, Sogndal Fotball, løyser kabalen seg. Dei treng meir hjelp til reingjeringsarbeidet. Når eg i tillegg snakkar med folk eg kjenner som har behov for hjelp, er ho godt over kravet for inntekt.

15. februar skriv eg det første brevet. Embynesh har innfridd krava og UNE behandlar saka på nytt. – Det kan ta 7-8 månader, seier dei. – Det hadde vore svært positivt om de kunne avgjere saka til 12.mars, då fyller sonen hennar 18 år, seier eg, og er så hyggeleg som eg kan vere.

I ettertid, når eg ser på notata eg har gjort gjennom dei fem hektiske, men viktige vekene, ser eg at det er blitt mange telefonar, mykje venting, og ein og annan arrogant person i resepsjonen, men kontakten med sakshandsamarane har vore oppløftande og positiv. Dei ringer til og med opp att.

Telefonar til UDI derimot set tålmodet på prøve. ”Det er 14 veiledere på jobb. Du er nummer 43 i køen.” Det blir mykje surfing på nettet og rabling på notatblokka medan teljarstega tikkar. Tips til UDI: Tilby at de vil ringe opp att sjølv om ein står som 47 i køen, og ikkje vent med det tilbodet til ein har nådd fram til femte plass…

– Bra eg er min eigen sjef, smiler eg når Embynesh ser bekymra på tida som går med i telefonventing. Det gjer godt å høyre at ho ler, medan me jobbar oss mot målet. Eg var aldri i tvil om at dette måtte gå bra – dersom lovar og regelverk held det som stod i dei.

I notata mine den 22. mars er det teikna inn eit stort smil. Under står det skrive:  ”Vedtak 14. mars 2010, UNE tek klagen til følgje. Innvilga!!”

8. februar tok eg den første telefonen. 14. mars vart saka avgjord. Det tok under fem veker. UNE fortener skryt for innsatsen og servicen i denne konkrete saka. Eg opplevde å møte folk som var interessert i å lytte, gi råd og spele på lag. Men dei kunne gjerne ha vore endå raskare i vendinga.

Det var sterkt å kunne fortelje Embynesh at svaret frå UNE var rett og slett ”ja”. Ja til at ho skulle få samla familien att – etter over tre år spreidd frå kvarandre. Eg er ikkje eit sekund i tvil om at dette er det mest meiningsfulle arbeidet eg har gjort. Etter ein runde med telefonar, fax og mailar til dei norske ambassadane i Kampala, Uganda og Addis Abeba, Etiopia, er alt ordna.

15. april er det ei strålande festkledd kvinne som tek i mot ektemann og tre søner. Minstemann på seks er blitt ni år sidan mor såg han sist. Midt i Sogndal sentrum, i lokala til Frelsesarméen, tek andre asylsøkjarar og sogningar som har vore støttespelarar for Embynesh i einsame, vanskelege år, del i det rørande gjensynet. Bygdefolk strenar forbi og undrar seg kanskje litt over alle dei norske flagga og feststemninga ein vanleg kvardag. Eldstesonen går glipp av festen på grunn av oskeskya, men når fram til Sogndal kl. 05.00 morgonen etter.

Familien er no ein del av Sogndal. Ungane går på skule og alle spelar fotball. Eldsteguten er godt integrert i folkehøgskulefamilien. Han kan kanskje skryte av at han var den første eritrear på Fanaråken, over 2000 meter over havet i den norske fjellheimen, – berre nokre månader etter at han fekk reise frå kaotisk flyktningleir i Etiopia.

Eg har fleire mål med denne teksten:

Syne at midt i blant oss er det folk som fortener å bli sett, som fortener at me engasjerer oss.

At av og til, som i denne saka, er det nesten meiningslause, knøttsmåe detaljar som hindrar ein familie å kome saman. Detaljar for oss som kjenner det norske språket og samfunnet, og som har nettverk me kan støtte oss på for å oppfylle krava. Detaljar som blir uoverstigeleg barrierar for den som er ny i landet.

Dette er historia UNE skulle hatt mange fleire av, og media godt kunne ha rydda plass til. Trass i eit par tips til kollegaer, er det ingen som har fatta stor nok interesse til å ta tak i saka.

Ingen kan ikkje gjere alt, men alle kan gjere litt. Det starta med eit hei og blikkontakt…

Det første møtet etter over tre år i uvissa. Her manglar berre eldsteguten, som nådde Sogndal morgonen etter. (Foto: Oddrun Midtbø)

 

Photos, Uncategorized

Dead bird in a deserted hospital

In the village I come from, Luster, there is a huge building up in the mountain, built in 1902, for people with tuberculosis.

At the end of 1950´s the house was filled with insaen people as they were called at that time. The isolated “nut house” served as a home for old men – and some few women – for around 30 years. New knowledge decided they were better off getting integrated into society…and they shipped them out – back to their “homes” and relatives – that they´d been away from for some decades.

The old building was empty, and falling apart. until the war in Bosnia. 100 men and after some months, their families, moved in – up to the isolated place. After a year they fled from the house. And this bird found his last place to rest.

The building is now falling a part. Do you have 1 Norwegian krone, you can buy it – and get lots of work and worries. It´s a disgreace that a rich country like Norway doesn´t care about our national history. A history that involves lots of our weakest inhabitants.

Uncategorized

– Institute of Journalism is yours

Since I started as a journalist in 1985 I have used the Norwegian Institute of Journalism in Fredrikstad, a lot. It`s a great and smart way of education, getting inspired by meeting other colleagues and keeping up with new knowledge and technology. Listen to what leader of the institute, Frode Rekve, means – in Norwegian. He emphasizes the importance of journalist & editors using and deciding what IJ shall do. We´re the owners:-)